Let go

You make me angry
when you throw buckets at me
I try to use them wise,
and fill them with flowers.

Here you go again,
stomping at me
we are several ants
under your large feet.¨

Please stop
have a look in the mirror
is this what you really want to see?
A change can happen during a heartbeat
you don’t have to feel fear around me

 

 

IKKE KALL MEG TANTE

“Hva med denne?” Nora blåste støvet av en blågrønn, oval gjenstand. “Det der tviler jeg på, man ser ikke engang hva det er.” Addan lo hånlig mot henne. Han gjorde ofte dette. Hun likte det ikke. “Noe er det da.” Sa Nora, mens hun forsiktig satte fra seg det tunge glassgjenstanden.
Tidlig, en September morgen, hadde frosten satt sine første krystaller på bilvindet. Det hadde vært en god sommer, og en kanskje enda bedre høst. Hagens frukttrær bugnet av store, gylne epler og en fargerik opplevelse fikk man rundt hjørnet blant rips, solbær og grønne stikkelsbær. Det lille jordbærbeddet ved trappen så nokså stusselig ut nå, og katten hadde gravd flere huller i hjørnene.
Det skal sies at det var gått to uker siden Konstanses død. Ingen hadde villet tre innenfor den tunge døren med de blå glassrutene etter dette. Det var en voldsom energi de møtte i gangen da de hadde låst opp. Et lysglimt fra stuen slo imot dem og Addan gned seg i øynene etter å ha åpnet de trekkspillformede romavskillerne.
Det hadde vært litt av en loddtrekning. Hytten ble åpnet av Noras eldste søster, hun hadde grint og bært seg med en ubehagelig, lykkelig grimase. Lillebror hadde ikke vært mindre fåmælt, og omtrent løp med det samme mot Konstanses Jaguar. Men huset, det ville ingen røre ved. Nora hadde følt det på seg at det var slik det ville bli. Hun var ikke videre opprømt av å arve dette kråkeslottet, enda det og hadde en verdi, men nå var det ikke akkurat verdier i kroner som opptok Nora i disse dager. Hun hadde alt hun behøvde, og nøyde seg med å blåse støv av gammelt krimskrams, som hun solgte på torvet om Lørdagene. Addan hadde vært optimist og fikk gullkorn i sine dunkle, brune øyne. Han hadde fortsatt rester av en griskhet, men aldri om den fikk blomstre igjen, han ville så inderlig bevise for henne at det var slik. Men nå stod de altså der, og huset nesten skrek etter å bli pakket bort.
En stor bok lå oppslått på reolen i spisestuen. Den var støvete og knusk tørr. Året viste 1809 og det var et vakkert trykk i bokstaver som var uleselige for det utrenede øye. “Første opplag!” Det nesten rykket i Noras kropp, en blanding av frykt og glede. Da var det likevel rester der av et nøkternt ønske om å leve noe lettere, enn i de to siste årene som var gått, og hun visste at en slik bok, kunne gi dem et stykke frihet. Men med bismak. Det hadde alltid vært noe som skurret mellom disse veggene, men nå som Konstanses konsentrerte energi var noe oppløst, føltes det lettere å puste der. De lette videre blant gamle brev, håndskrevne bøker og gamle, prangende fotografier.
En tante som henne skulle man lete lenge etter. Nora husket hvert eneste besøk, men bestandig erfarte hun stunder hvor alt ble svart. Kanskje hele timer, utenom nettene. Da var hun som oftest våken.
*
Eske på eske ble kassert og sortert. Det var viktig for Nora å gi noe av den gamle tantens eiendeler til veldedig formål. Hun ville bevare noe av illusjonen av en troverdig og yndig frue, som alltid ville de andres beste. Enda dette var en brøkdel av tantens vesen. Det var kanskje viktigere for Nora slik.
*
I et klesskap bak døren i annen etage hang det en kjole som liknet en bruds. De hadde ofte sneket i dette skapet, når tanten var opptatt med sine grønne fingre. Det var et slags fredfult sted, og storesøsters skrøner og skremsler fikk Nora til å huske følelsen, som den lille jenta hun engang var. En slags tidskapsel fanget denne dagen, og sørget slik for at den aldri ble glemt.
Brudekjolen bar preg av renhet, enda den var nokså gammel og slitt. Kanskje hadde Konstanse båret den i all hemmelighet på ensomme dager. Lite visste de om denne dame. Hun hadde et tvetydig smil om munnen, som til og med i bisettelsen hadde satte preg og bidro til å bevare dette skremmende, men også innbydende fjeset. En død dame med hemmeligheter de aldri skulle få svar på.
*
Det lå en liten bok under tantens madrass. Addan skyndet seg å bla i den. Han stoppet på en side hvor det lå et ark påtrykket fire tykke, store bokstaver. “D E L T”. En lapp falt ut og Nora plukket den opp. “H E L”.
“Det var da noe til hekseri på denne gamle!” Knegget Addan. Nora sa ingenting. Hun kjente på en gammel følelse som hadde ligget urørt i alle disse årene. “Ikke kast den boken.. La oss dra”.
Denne natten hadde Nora en drøm. En urovekkende historie med to sceanser. Først hadde hun sett sin gamle tante sittende på verandaen i en gyngestol. Hun hadde bært den hvite kjolen og gynget frem og tilbake. Håret hennes hadde vært utslått, og hun så at det var vakkert. Lange, bølgede hårstrå flagret etter stolens bevegelse, og solen hadde gjort det sorte håret nesten hvitt. Like etter hadde de vært i kjelleren. Nora hadde gjemt seg bak døren til boden. Hun hadde kjent lukten av råte, og vintereplenes forbudte lukt. De lå som vanlig til modning, og tanten hadde vært streng når det kom til sløsing av kart. Dette bildet fra kjelleren hadde fått Nora til å løpe. Hun løp nedover veien, men veien hadde uendelige huller. Uansett hvor hun tråkket var det et hull. Hun falt ned, men ikke lenger enn at hun var tilbake på den samme strekningen, med de samme hullene. Hun våknet utslitt. Klokken viste 05.00, Nora vendte om og sovnet.
*
En halvtimes kjøretur førte Nora tilbake til sin barndoms sorte hull. I en villa bak villroser og engang fornemt, klipte prydbusker. De strakk seg mot himlen og ellers til alle kanter. I hjørnet av gårdsplassen skimtet en sortnet fontene med små spurver i betong.
Nøkkelen vred om og tung, tørr luft slo imot henne idet hun åpnet døren til huset, som om det endelig kunne puste ut. Det var slik spenningen satt seg i Noras bryst. Hun gispet.
Den ovale, grønne, vaseliknende prydgjenstanden sto like innenfor de dekorative dørene og ønsket en slags velkomst fra entreens høytstående opphold. Enda det var en glassgjenstand lirte den av seg et slags ønske om å slippe unna det brukte marked. Verdien var løs, men ytret et forsiktig rop om sin egenverdi. På lik linje med Konstanses lille bok. De to lappene var fremdeles et mysterium. Det var som om hun ble dratt mot kjelleren.
Addan synliggjorde seg på Noras telefondisplay. Melodien fra noe kjærlig og kjent, fylte rommet med en slags ro. Solen stod høyt på himlen denne dagen og huset gav en følelse av fred. Samtalen ble kort og Nora sukket, mens hun sank ned i tantens dype fløyelssofa. Så ble hun likevel alene idag.
Et lass av fargerike stoffer kikket vemodig opp av en stor kiste. Nora hadde slått frykten ifra seg og kjelleren var lysere enn hun husket. Nesen rynket seg av fuktig mur, eplenes syrlige lukt var forlengst vekk. Hun satte seg på kne ved kisten og fumlet frem en blek, rosa hatt fra Konstanses lykkelige dager. “Hatten fra bildet” tenkte Nora.
Det sto et bilde av Konstanse i det lille kammerset i enden av stuen. De fleste album lå gjemt, og glemt. På bildet sto tanten og en liten jente. Hun bar hatten og smilte stort. Tidligere hadde Nora trodd at jenta på bildet var hennes mor, men nå hadde hun et uttrykk som ikke liknet noens. Konstanse sto rak og streng, men i en flott posør virket hun noe myk likevel. Et beskjedent smil kunne skimtes om man virkelig ønsket det. Jentas øyne forsvant nesten i det dunle blikket. “Hvem var hun?”
*
Denne natten sto Konstanse i rommet, rett foran vinduet. Hun hadde mistet sitt ansikt og revnet idet Nora fikk øye på henne. Et hyl mot nattens mørke fikk henne til å rykke, etterfulgt av et sigende fall ned mot gulvet. Den hvite kjolen ble liggende i en bylt, før den forsvant ned i ett av gårsdagens huller. En hatt fløy opp av et annet hull like ved siden og suste imot Nora. Deretter ble den liggende, rett ved siden av henne der hun satt, midt i sengen. Hun ville prøve hatten, men den var nesten magnetisk, trykket mot madrassen. Nora grep desperat om hatten og forsøkte forgjeves å riste den løs. Den ville ikke.
Neste morgen var Addan med. Han hadde leid en stor lastebil og jobbet som en helt for å bli ferdig før helgen. Nora satt fortumlet på trappen og kjente seg tom. Hun hadde hatt en slags fantasi om at dette ville være en forsoning, en åpenbaring mellom henne og tanten og at hun kunne føres i graven uten at Nora burde føle på tapet noe videre utover dette.
En eske på gårdsplassen var det siste de løftet opp på lasteplanet. Huset sto tomt og megleren var allerede i full gang med midlertidig dekorering. Renholderne bar ut bøtter og langkoster og tørket et endelig overstått slit av svette vekk fra pannen.
Nora satt i bilen og kikket undrende mot de vestvendte soveromsvinduene hvor hun en gang hadde stått og følt verden for sine føtter. “Joda, her hadde hun følt lykken”. Tantens skiftende sinn hadde ikke bare lært henne om mennesket og livet, men også om frykt, savn og determinasjon. Ikke rart at hun sørget den gamle Konstanse, som så tidlig hadde mistet sitt aller kjæreste. Hun hadde følt det. Og i det neste øyeblikket forstod hun at denne hatten aldri hadde passet henne, og kjolen aldri hadde vært hvit.

stop

i guess you have the wrong idea
if you think of me as a trashcan
i might have approaced you like that in some ways
but that’s just me, the nutshell.

i’ve grown from being the undertaker
and I have raised from fears grip
now you are the one with deep desire,
now you are the one with an itch.

you will eventually change
unleash from childhoodchains
what remains is to let go
and remove all shame

gjør du?

Tenker du iblant på neste dag?
tenker du på om du vil se solen skinne?
tenker du på blomstene som står utenfor?
tenker du på tingene her inne?

Tenker du på månen og havet?
tenker du på krig og sult?
tenker du på øyeblikket
rett etter et liv er snudd?

tenker du på frykten?
på uvisshet og redsel?
kan du kjenne stikkene,
fra kniver i ryggen?

Der hvor mennesker ferdes,
går ondskapen på samme sti.
hold godt fast, og list deg forbi.

lysere dager og klarere sinn
ankommer ved neste nordavind

In the end we’ll find the tail

when we first met, it ran for a second
then we met again and it rained some more
you were frisky and I laughed one moment
I drank whiskey while you poured

Tasteless moments, stranger nights
Losing control, begging for more
Manifested by the devil
they scream and shout
I tend like the cat, i fly,
before I’ll land safe

Postreaction manifested into the future.
She was shouting about choices, and their weight.
When the universe pushed her back on track,
cousin Destiny just happen to be late.
Small rivers make one big one
I lost my heart and now you are gone

Byråkrati

Systemet er trett
De må nesten vente.
På egen hånd, er De gal?
Vi er nødt for å avvente
Cirka fjorten dager vil jeg tro.
Underrettelse via post, om en dag eller to.
På grunn av signaturen kjære Dem.

De har krysset i en boks for lite
Om vi så det? Nei.
Datamaskinen var i imidlertid oppmerksom,
De glemte et kryss.

Cirka syv virkedager kjære Dem.
Underrettelse via post, en dag eller to
På grunn av krysset, og datamaskinen.
De glemte signaturen.
På forrige ja, men det nye dokumentet.
De glemte å signere korrekturen.

Underrettelse via post, en dag eller to
samt syv virkedager.
Om datamaskinen virker?
Det gjør den da, utmerket.