Det angår meg ikke

Tanken så kald, så ugjenkjennelig
at den føles kald og uvirkelig.
Siden trykkes den godt ned
i det underbevisste fargeriket.
Ei heller dette sorte inntrykk
får feste seg ved mitt selvvalgte, trygge.

Krig og sult er unektelig
men gjemmes her godt vekk.
Min virkelighet er åpen og glad,
men lukket for depressivitet.
Ingen tåre får stanse mitt tempo,
eller virke for lenge på mitt kinn.

Jeg er alene i en verden av fløyel,
her glir alt så lett forbi.
Jeg gjør omhygglig tiden vakker,
og deler i ekstase av min tid.
Om mine øyne lukkes for noe,
ja, så er de enda åpne for mangt.

I tiden

Om tid er penger, og jeg stjeler litt av din tid,
bør dette da få strafferettslige følger?
Hva så om jeg gir av min verdi i tid,
hvor føres dette på selvangivelsen?
Får jeg tilbake, eller kan jeg ha den stående
på konto, slik at den forrenter seg?
Det kan være at jeg behøver tid senere.

Om tid er penger, burde jeg da få samlet
og forsikret denne verdien?
Selvfølgelig gir jeg tid tilbake,
for denne sikkerheten. Jeg har tid nok.
Store verdier går tapt ved å vente.
Er det derfor vi utviklet stress?
Uten tid å miste, har jeg all tid i verden,
eller ingenting. Kaster jeg klokka
har jeg kun solen og skillet mellom natt og dag.
Blir jeg fattigere eller rikere da,
om tid måles i kvantum, har jeg da et helt hav?
Hva så om jeg mister synet,
blir jeg da tidløs?

En dag i Romsko

Faren er ikke over, enda stillheten rår
De kjører sakte nå, gjennom enkle kår.
En etat er på vei for å slette alle spor.
Nå forsvinner de, er det det de tror?
Med vann som våpen og sorte sekker
-Rydd hva du kan, det du rekker!
Det er minusgrader og snart natt
varme pledd og madrasser er tatt.
Bak trærne lusker mørkets brudd
Nok en dag, et liv er snudd.

The ostridge effect

Afraid of the unknown
he’s got his head hidden
in the underground
where reality’s forbidden
If you see him he won’t care
‘cos when he can’t see you
you’re really not there

Ostridge …
hiding away in the sand
Ostridge …
Black and white and tanned
Ostridge

You could wait for him to come up
-where it all runs on tracks
But the man he wants it to stop
As he carries this humble hope;
Stop the pulling of this massive rope

Ostridge …
Chooses not to come up
Ostridge …
buried in the sand
Ostridge

Maybe if you where an ostridge
you could share this feeling too
But it tends to get hard to breathe
underground, for someone like you

He can’t see you now
which means he’s alone somehow

Martyria

Objectified and almost erased
She stand’s alone
surrounded by attacks
No gentle movement
but organized hate
They are yealing out loud
Throwing sticks on fire and crowd
Burning, unable to run
Tight rope chewing on wrist, a gun
A couple of minutes more
and she will no longer exsist

Flames payes the sky a visit
orange melts into the blue
Traveling spirits let go too
She’s awake again
watching over you

Løvinnen

Jeg kjenner smilet, stemmen og øynene dine
ditt nærvær i rommet trykker
Du er sterk, og på mitt svakeste
bryter jeg muren og kjemper
mot deg i en uforståelig kamp

er det kvinnen som raser?
er hun kuet og vill?

Dine vakre øyne blir blanke
jeg har senket oksen
Kvinnen danser
men elskeren gråter

hun vil se hans stolthet
hun elsker begjær

uncertain safety

Pirouettes in daylight make
scratches on new polished surface
One more try towards sky
I belive I can fly this high
if I try

Outside our borders
they fight from the outside
fearing them inside
playing hide

Nausea and dizzy
just spinning and spinning
As they count their winning
and kill for more

Rebels in chains
Masses who wants to find shelter
and they pray

retrett

Unnskyld
Jeg raste mot deg
ord flommet
og formet et angrep
min tanke så uklar
men skarp

Unnskyld sier jeg
men det gjør vondt
et vemod, en stahet
jages forsiktig bort
jeg sitter tilbake
med kjærlighet

Sorgen før visshet
i uvisshetens time
Jeg river meg i håret
Det smaker salt
Min ensomhet bryter
meg og deg