Mohini

Let us blend into each other
while we tap each our cell.
Let us communicate by intuition
and post about it the next day.
Let me breathe your words,
let my song into your ear.
Then maybe you can record it,
while I make you my puppeteer.

shadowplay

I fell down. Waited, dreamt, hoped.
I crawled back up, holding on, strong.
I reached the end, effortless, meaningless.
I dropped dead, for a moment there I was gone.
Pulling back every string, staying within.
Feeling, loving,started reaching.
Breathing in, breathing out,
In this way I’m alive.
I dream, love and wait.
Sometimes hope is the only way.
I give back before receiving,
I tell jokes that will not make you laugh.
Just being me is enough.

høst

Høsten er vakker om du stopper opp og ser
bak fargene og regnet, finnes enda mer.
Der er bladenes siste dans, siste pust.
Trærne står snart nakne i kald luft.
Høsten er vakker om du ser nøye etter,
i øyeblikket da det siste løvet detter.

Indigorevolution

Here we come.
arriving with each our individual gift
to connect piece by piece.
to create peace by peace.
Here we are.
We make small steps
in our own direction.
Together we unite
until the last piece of the puzzle is set

<3

Gettaway

I remember footsteps. Fast, confused.
I remember being frightened. Paralyzed.
An angel driving a taxi.
Saying nothing, but understands.
I remember driving away from a nightmare.

An entryway of silent fear. Intense breath.
I remember those hands. Taking. Steals.
Lost in the dark. Out of body.
I remember feeling afraid. Paralyzed.
I remember my footsteps. Running fast.

Inner thought

Look at me!
I can balance on this log.
I almost fell off, but still managed my way over.
Whether I will return, why?
I’m over.

The eternal quest in search of truth,
In a network of thoughts, we can be lost.
chaos stirs in my peace,
the sky looks different this evening.

Are we alone, you and me, in this world?
If eyes are unique, and mass energy?
Are we even awake?

An eye keeps track,
a hand controls will.

Life lived in duality

Se på meg!
Jeg kan balansere på denne stokken.
Jeg falt nesten av ,men kom likevel over.
Om jeg vil tilbake, hvorfor det?
Jeg er jo over.

På evig oppdrag i sannhetens søk
i et nettverk av tanker kan en gå seg bort.
Uroen rasker med seg freden,
annerledes er himmelen denne kveld.

Er vi alene, du og jeg, i denne verden?
Om blikket er unikt, og massen energi?
Er vil i det hele tatt våkne?

Et øye holder oversikt
En hånd styrer viljen

Livet leves i dualitet

To for mye.

Alt lå til rette, dekoren på plass. De gamle spisestuemøblene gav en perfekt ramme til det noe rustikke utgangspunktet. Den siste brune pappesken var pakket opp. Et nytt liv kunne starte. Lilly strålte, og hun kastet seg i Jonnys åpne armer. Hun følte trygghet i denne sterke favnen. «Endelig!» Tenkte hun, «Nå er det vår tur».
Det nye hjemmet var akkurat passe stort. En loftsleilighet Jonnys hjemby. Huset var digert. Godt over 100 år gammelt, og holdt fortsatt stand. Lilly var i ekstase over å ha fått akkurat det kjøkkenet hun hadde lengtet etter. Store benkeoverflater, og en dør som kunne lukkes. «Dette blir noe annet enn det lille krypinnet.» Hun tenkte et øyeblikk på Jonnys kontor, men han hadde tilbudt seg å bruke en del av stuen. Lilly var svært smigret over hans velvilje og forståelse ovenfor hennes ønsker.
Deres første dag i leiligheten var over. Kveldssolen lot et spekter av lys, reflekterte i den duse stueveggen. Glasset fra reolen delte sine farger, og et vakkert spill i regnbuens farger fanget deres oppmerksomhet i noen minutter. De lå godt til rette i den brune sofaen, og hun kjente fløyelen kysse henne forsiktig i søvn. Jonny hadde snorket en times tid, utslitt av tunge løft. «Vi fikk da alt på plass, akkurat slik jeg hadde forestilt meg det».

Lukten av nytraktet kaffe spredte seg under det skrå taket, helt bort til Lilly, som tok enda et dypt pust med nesen før hun åpnet øynene. Solen var skarp, og gjorde alt hvitt. Hun skimtet et bustehode i blå morgenkåpe nærme seg. Et ømt kyss på pannen, en avis og et stort krus kaffe. «ah, hvor jeg er heldig». Dagen var satt av til fred og ro, og Jonny ruslet bort i kroken sin, for å sysle med skriveriene sine. Lilly brukte god tid på avisen, men hun leste fortsatt bare overskriftene, ingressen og analyserte bildene i stedet.
«Så mye fælt!» Hun sukket og vendte til neste side. Enda det var en liten kommune, var kriminalraten nokså høy. Likevel følte hun seg trygg her. Jonny kjente de fleste miljøer i byen, og det beroliggjorde henne. Hun kastet et blikk utover deres nye hjem. Målte i detalj opp og ned, for å sjekke at alt var som det skulle. Perfekt.
«Lurer på hvordan naboene er. Har du sett noen av dem?» Jonny kikket opp fra datamaskinen. «Nei. Kun en skikkelse bak gardinen, da jeg løftet inn det siste lasset i går.» «Merkelig, man skulle jo gjerne ha hilst på» Jonny flirte «Du er ikke på bygda nå vet du». Lilly var da nokså opptatt av normer. Å hilse på sine nyinnflyttede naboer så hun på som en fellesnevner. Noe skurret i all idyllen. «Ja ja, en kan da ikke få alt». Hun sukket.

En uke var gått. Lilly, som var ferdig med sin første arbeidsøkt, kom oppspilt hjem. Jonny kikket opp, kremtet, og lukket dataen. «Sett i gang frøken». Hun fortalte og gestikulerte med store bevegelser. Hun var lettet over at alt hadde gått sin gang, og at arbeidsplassen virket god. Hun forklarte i detalj hvordan hun hadde kvernet og stampet. Om ulike kaffesorter og områder de ulike bønnene kom fra. Jonny fulgte med så godt han kunne. Han virket fornøyd med at hun hadde funnet seg til rette. «Det vanker mye god kaffe på meg nå forstår jeg» Jonny blunket til henne, og trakk seg beskjedent tilbake til skribleriet.

«Det har vært noen her!» Det gikk kaldt nedover Lillys rygg. Selv om alt sto på plass, kjente hun at noe var flyttet fra sine strategiske plasser. «Ro deg ned nå» tenkte hun og fortsatte sin indre dialog, mens hun sjekket hvert enkelt rom for spor. Jonny hadde fått skrivesperre, og reist utenbys for helgen etter inspirasjon. Lilly hadde gått med på de to dagene. Det ville komme godt med å finne roen i eget selskap. Alle tanker kom farende, og lagde et sammensurium av kaotiske skrekkinnslag, fra gjenferd, hukommelsestap, til innbrudd. Da ingenting manglet, og hun hadde forsonet seg med at dette måtte være i hennes eget hode, satt hun seg ned i den store fløyelssofaen. Hun sank ned, og nøt en stor kopp robushi te. Lengtet et øyeblikk etter Jonny, med holdt sitt løfte om å ikke forstyrre ham. Månen sendte et blått lys, som ettergav et gråaktig felt på tapeten. Lilly nøt synet av den lille planeten, og de mange stjernene. Nok et plusspoeng i leilighetens loggbok. Alle tidligere tanker forsvant, hun følte seg trygg og varm, lukket øynene og sovnet.

Søndag morgen våkner Lilly med et rykk. «Den drømmen igjen». Et mareritt hun hadde håpet å etterlate seg i hybelen, hadde igjen stjålet av nattens komfortable ro. «Det ansiktet!». Et aldri så lite glimt av et mørkt og dystert fjes, hadde fått marene til å skape uro i nattens trygge favn. Et fjes som skulle vise seg å være et kvantesprang i morgendagens fremtid. Hun ristet det av seg, og siktet mot sofaen.
Sent samme kveld, kom Lilly hjem. Det hadde vært kulturaften på caféen, og hyggen hadde fortsatt ut i de små nattetimer. Hun syklet hjemover. En omvei gav henne trygghet, og støttet henne med et guloransje lys fra de få, strategisk plasserte gatelyktene. Regnet pisket henne i ansiktet og gav henne en blandet følelse av friskhet og ubehag. Hun nærmet seg den store smijernsporten, som mot formodning sto på gløtt. «Vinden er sterk i natt», mumlet Lilly, og tørket opp dråper fra nesen og overleppen. Det gyllne håret hang klissvått og pistrete ut fra anorakken, alt var vått.
Rett foran henne skimtet hun en mørk skygge, forsvinne bak hushjørnet, etterfulgt av et lys som forsvant like hurtig som hun oppfattet det. Hun kjente gysningene, men roet seg med at det måtte være kulden og fukten. Samt var hun var overstadig sliten etter en strevsom kveld, med byens eksentriske herrer som nippet sherry til lyrisk, dyster høytlesning fra sine medskribenter. Inne. Hun gav våte fotavtrykk etter seg i trappene, og listet seg forbi naboens lukkede dører. I tredje etasje stod døren åpen, hun kunne ikke dy seg og kastet et stjålent blikk inn i leiligheten. Mørk innredning med store pompøse møbler. Lilly tok seg i å bli stående og kikke, idet hun kjente en hånd på skulderen. «Hva gjør du?» Stemmen var grov og morsk. Hun snudde seg omkring og rykket voldsomt til idet hun kikket rett i et velkjent, mørkt fjes fra drømmen. Hun sto der lamslått og fikk ikke ut et eneste ord. Skjelvende kremtet hun et aldri så lite «eh..», før hun tok seg sammen og beklaget seg ovenfor den ukjente mannen. «Du kan takke deg med at det var jeg som hadde kvelden i dag. Velkommen i bygget». Mannen smatt inn døren og lukket den like raskt. Lilly stod lamslått i trappeavsatsen. «Han som hadde kvelden?» Hun undret seg over dette utsagnet, og steg med doble skritt, opp til loftsleiligheten. Låste døren bak seg og sank ned på gulvet. En vemmende følelse bredte seg, og kvalmen økte. Stille satt hun og kjente på ubehaget, mens naboens utsagn skapte et sammensurium av forvirring og nysgjerrighet. «Hva mente han med det?» Uten svar, forsonet hun seg med at han hadde ønsket henne velkommen i blokka. Kveldens litterære setninger hadde gjort henne oppmerksom på de mange måtene å ytre en mening på. Hun tenkte et øyeblikk på Jonny, og ønsket ham skrivelyst og ordflom. Selv om hun kjente et behov for å høre stemmen hans, respekterte hun avtalen om å ikke forstyrre.
De våte klærne gav etter på det varme badegulvet. Det stekte under fotsålene hennes og speilet ble grått av dugg. Badekaret fyltes med varmt, skummende vann og lavendelen spredte seg i det lille badeværelset. Lilly sank ned og fant ro i vannet, som pakket henne inn som en god dyne. Stearinlyset danset i trekken fra det gamle vinduet, før det slukket.
Den natten var det ingen mann på besøk i drømmene. Hun befant seg i et kvelende rom, trangt og mørkt. Ved det bord satt tre personer som hvisket. Lilly forsøkte å få med seg hva de sa, men lyden av en sherrynippende dikter, overdøvet alt i rommet. Den gamle lyrikeren satt i et mørkt hjørne og leste samme setning, om og om igjen. «Nattens vokter går aldri ut, det er to for mye i ett».

«For en natt». Lilly våknet med en dundrende hodepine og dro dynen godt opp til ansiktet. Hun kjente lukten fra Jonnys pute, og savnet skar i brystet. Hun tenkte ett øyeblikk på sin mor, og lengtet etter det trygge, kjente. Vekkerklokken ringte og hun skvatt til.
Vinden blåste vekk nattens regndråper og høsten satt sine spor. Bladene sirkulerte omkring på ukjente veier etter et sted å avslutte sin naturlige syklus, en foråtnelse.
Jonny uteble. Han tok ikke telefonen da hun forsøkte å ringe, heller ikke var han å treffe på noen sosiale medier. To dager hadde blitt til fem, og Lily var nå svært bekymret. Dette liknet ikke ham. En ny runde med tankekaos. Vrangforestillinher om andre kvinner og ustoppelige katastrofetanker slo hverandre ihjel for å slippe til. Dette var over all fornuft, og Lilly var nødt for å ta seg kraftig isammen. “Ikke faen om jeg havner der igjen”.
Imens fornuft og følelser kjempet side om side, tok frykten en sentral plass og skapte en slags tung sky i den lille loftsleiligheten. En gammel manns røst hvisket langt bak i Lillys hode. “To for mye, nattens vokter”. Hun kunne kjenne en delibrerende og ekkel følelse bre seg i kroppen, for så å ta overhånd. Hun kastet seg på gulvet og strigråt. Lenge hadde hun undertrykket denne reaksjonen, og nå kom en foss av alt det som hadde vært vanskelig den siste tiden. Gamle spor av sjalusi, sår som lenge hadde vært lukket åpnet seg igjen. Lilly ble kvalm, og hele kroppen prikket intenst. Hun var nødt for å melde avbud på jobben idag. Men en skuffet og motvillig bevegelse, plukket hun opp telefonen og lirte av seg en hvit løgn om omgangssyke og feber.
Feberen skulle vise seg å bli sann i både ord og handling. Og om ikke omgangssyken stod for tur, så var iallefall kvalme og brekninger en del av denne triste formiddagen. Hun lengtet etter Jonny samtidig som hun forbannet hans frisinnede person. “Han kunne da ringt” snufset Lilly og pusset nesen så det runget i veggene.
Hele denne natten satt Lilly våken. Hun forsøkte forgjeves å lukke øynene i håp om at søvnen skulle tiltrekkes av det. Hun følte seg liten og redd, likevel ønsket hun ikke å bry noen andre med dette, i visshet om at det toget hadde hun benyttet seg av for ofte i et tidligere liv. Denne gangen skulle hun stå stolt i stormene som innhentet, eller oppsøkte henne. Ene og alene skulle hun møte sorg, frykt og panikkens tortur. Hun satt ved vinduet og kikket opp på en klar stjernehimmel, mot en fullmåne som delte sin energi på godt og vondt denne natten.
Neste morgen lå et brev i postkassen. Det var Jonnys håndskrift på konvolutten. Det rykket i kroppen da hun leste sitt navn. I brevet sto det skrevet:

Min elskede Lilly
Det er ingen måte å finne fornuft i det som nå skal erindres. Som i en av pandoras esker, har jeg nå åpnet et sort hull i min bevvisthet. Det er ingen ord å beskrive denne følelsen med, ingen bevegelse som forklarer, ei heller et syn som kan forstå-
Det eneste jeg kan skrive ned på papiret er at jeg er forfulgt av min egen stemme. En gammel stemme fra et dyp. Den roper intenst og forskrekket om en trengsel. En følelse av at jeg er overflødig i mitt eget sinn, jeg er to for mye.
For øyeblikket er jeg på en øy, i et fyr jeg fikk leid av en gammel dikter. Du har nok sett ham på kafeen. Iallefall får jeg være her til jeg ikke er her lenger, og når du leser dette er det over. Ikke la deg føre mot mørket som meg, og heller ikke la sorgen dra deg tilbake.

Du har nok alltid visst at jeg er en slik, og innerst inne visste jeg det og.
Kunstneren vil hente meg som avtalt, men da kun min kropp. Jeg etterlater deg mitt manuskript, mitt barn, og det er opp til deg om det får møte verden.

Til vi sees i evigheten-
-din Jonny

“Din jævel!” Lilly fór opp. Hun var ikke lenger trist, men fly forbannet. Hun hadde aldri kjent på denne følelsen før, og heller aldri mistet noen hun hadde kjær. Jonny var vekk, hun kunne ikke tro det. Så ringte telefonen.

En politimann trakk Lilly til side. Han hadde en pakke under armen. “Denne var til deg, et vedheng til brevet står det?” Lilly kikket på ham og fikk så vidt trykket frem et par ord om at hun hadde mottatt et brev. Hun var i sjokk.

Det var gått flere måneder nå. Lilly hadde omsider følt en spesiell følelse av aksept til Jonnys valg etter en lang tid med nødvendig hjelp, lange klemmer og kjærlighet fra mor og de andre. Hun hadde flyttet fra leiligheten og oppholdt seg nå i foreldrenes hjem, aller mest i atelieret. Pakken med Jonnys manuskript hadde hun ikke turt å åpne. Frykten og uvissheten om hva som ville møte henne gjennom en avdød manns ord var for sterk da hun var så svak. Men nå hadde hun tatt motet til seg, og rev sakte av det brune gråpapiret. Det som ventet henne var et arbeide som kom til å endre hele Lillys liv. En beskjed fra fortidens drøm, et glimt fra fremtiden, via fortiden. Det første hun så var en forside; To for mye, nattens vokter.